Nåla treffer rillen, kontrabassen får litt større skuldre, og plutselig er stua mindre stue og mer kjellerklubb med dårlig belysning og svært gode vaner. De beste vinylutgivelser for jazzelskere handler ikke bare om berømte navn. De handler om plater du faktisk får lyst til å snu, spille igjen og la stå fremme fordi coveret fortjener plass på veggen.
Jazz på vinyl er en egen øvelse i både lytting og samling. Formatet gir rom for de lange pausene, de små detaljene i trommesettet og den varme, litt røffe følelsen som passer musikk der det aldri er helt meningen at alt skal være striglet. Samtidig er ikke alle gjenutgivelser like gode. Her er tolv plater som gir både ferske lyttere og gamle plategraverne noe å glede seg til.
Hva kjennetegner en god jazzutgivelse på vinyl?
Først: musikken må tåle gjentakelse. Den beste jazzplata trenger ikke å være den mest kompliserte eller den mest høytidelige. Den kan like gjerne være en blå og sen kveld med Miles Davis som en sprudlende sak med Nina Simone på kjøkkenet en lørdag formiddag.
Så kommer selve utgivelsen. Se gjerne etter nye, velrenommerte gjenutgivelser fra serier som er kjent for god mastering og ordentlig pressing. Tykk vinyl alene er ingen garanti for bedre lyd, selv om den føles tilfredsstillende i hånden. Et rent eksemplar, en god master og et cover som ikke ser ut som det har vært lagret under vedsekken, betyr mer.
Originalpressinger kan være fantastiske, men de kan også være dyre, støyete og litt for nervøse å håndtere. For de fleste er en god nyutgave den hyggeligste inngangsbilletten. Da kan plata spilles med god samvittighet, ikke bare behandles som et lite museumsobjekt.
12 beste vinylutgivelser for jazzelskere
Miles Davis – Kind of Blue
Den åpenbare klassikeren, ja. Men også en klassiker av en grunn. Kind of Blue er luftig, melodisk og utrolig enkel å leve med, enten du hører etter hvert anslag eller bare lar den fylle rommet. Bill Evans, John Coltrane og Cannonball Adderley gjør dette til et lagspill ingen har klart å kopiere. Et svært trygt førstevalg for jazzhylla.
John Coltrane – Blue Train
Her får du Coltrane med stor tone, tydelig retning og et band som låter som de har drukket tre kopper kaffe før opptak. Blue Train er hard bop med driv, blå følelse og solopartier som fortsatt river litt i brystkassa. Den passer for deg som vil ha jazz med muskler uten at det blir vanskelig.
Bill Evans Trio – Waltz for Debby
Noen plater senker tempoet i rommet uten å bli sløve. Waltz for Debby er en levende klubbinnspilling med piano, bass og trommer i utsøkt samtale. Du hører publikum, klirringen og den spesielle nærheten som studioalbum ofte mangler. Perfekt til en kveld der det er lov å sitte stille og late som man er veldig belest.
Charles Mingus – Mingus Ah Um
Charles Mingus skrev jazz som om han hadde noe på hjertet, og helst ville si det før noen avbrøt ham. Mingus Ah Um er varm, kraftig og full av vendinger, med gospel, blues og storbandfølelse pakket tett sammen. Dette er plata for lytteren som liker når musikken har både groove, temperament og litt bustete hår.
Nina Simone – I Put a Spell on You
Nina Simone plasseres ofte i flere hyller samtidig, og det er akkurat poenget. På I Put a Spell on You møter jazz soul, blues og poplåter med en stemme som aldri ber om unnskyldning. Tittelsporet er selvsagt med, men hele albumet har den mørke, elegante nerven som gjør at du legger fra deg mobilen og hører ferdig.
Thelonious Monk – Monk’s Dream
Thelonious Monk låter aldri som noen andre. Pianospillet er kantete, lekent og fullt av små overraskelser som lander akkurat der de skal. Monk’s Dream er et godt sted å begynne fordi melodiene er tydelige, bandet svinger hardt, og særpreget kommer uten at døra blir stengt for nykommere. Litt rar, veldig riktig.
Herbie Hancock – Maiden Voyage
Herbie Hancock lager på Maiden Voyage et mer åpent og flytende landskap enn mange forventer av 60-tallsjazz. Musikken har bevegelse, men ingen hast. Freddie Hubbard, George Coleman, Ron Carter og Tony Williams fyller ut lydbildet med presisjon og fantasi. Dette er en plate som fungerer like godt i konsentrert lytting som under en lang middag.
Sonny Rollins – Saxophone Colossus
Tittelen er ikke særlig beskjeden, men Sonny Rollins leverer. Saxophone Colossus er melodisk, energisk og lett å bli glad i, med tenorsaksofon som hovedperson uten å bli en enmannsforestilling. «St. Thomas» har et uimotståelig driv, mens resten av albumet viser hvorfor Rollins fortsatt er en av de store navnene å ha i samlingen.
Chet Baker – Chet
For de rolige timene, de grå søndagene og alle som mener at trompet godt kan hviske. Chet er kjølig, myk og vakker, med Chet Bakers lyriske spill i sentrum. Dette er ikke plata du setter på for å imponere med fart og teknikk. Du setter den på fordi den skaper en stemning som får kaffekoppen til å virke litt mer gjennomtenkt.
Art Blakey & The Jazz Messengers – Moanin’
Vil du ha hard bop med swagger, er Moanin’ ren medisin. Art Blakeys trommer sparker fra, blåserne svarer, og Bobby Timmonss tittelmelodi er umulig å misforstå. Platen er tilgjengelig nok for nye jazzlyttere, men har mer enn nok energi og detaljer til å holde på de som allerede har en bunke Blue Note-covere stående.
Dexter Gordon – Go!
Dexter Gordon har en tenorsaksofon-tone som virker både stor og avslappet, som om han tilfeldigvis bare kan dette bedre enn de fleste. Go! er rett fram på den beste måten: sterke låter, skarpe solopartier og en rytmeseksjon som holder alt i gang. En plate som er lett å sette på, og overraskende vanskelig å ta av igjen.
Kamasi Washington – The Epic
Jazz slutter heldigvis ikke ved 1965. Kamasi Washingtons The Epic er storslått, moderne og ambisiøs, med spirituell jazz, funk og store arrangementer i samme gryte. Den er omfattende og krever litt tid, så dette er ikke nødvendigvis den første jazzplata du kjøper. Men for den nysgjerrige er den en påminnelse om at sjangeren fortsatt lager lyd som fyller hele rommet.
Slik velger du jazz på vinyl uten å kjøpe feil av vane
Begynn med hvilken stemning du vil ha, ikke hvilken platekritiker du vil imponere. Ønsker du melodier og ro, er Bill Evans, Chet Baker og Miles Davis fine veier inn. Vil du ha mer futt, er Art Blakey, Sonny Rollins og Dexter Gordon bedre kamerater. Er du glad i ting som skrangler litt i rammeverket, kan Monk og Mingus være starten på en svært hyggelig besettelse.
Når du sammenligner utgaver, sjekk informasjonen på omslaget eller i produktteksten. Er platen ny eller brukt? Er det en standardutgave, en remastret gjenutgivelse eller en begrenset fargevariant? Farget vinyl kan være stilig på hylla, men svart vinyl og et skikkelig pressverk er ofte et trygt valg når lyden er viktigst.
Ikke glem resten av oppsettet heller. En skitten plate låter sjelden magisk, uansett hvor legendarisk musikeren er. En enkel platebørste, en ren stift og et stødig underlag gjør mer for lytteopplevelsen enn mange tror. Det er langt mindre glamorøst enn å kjøpe enda en plate, men ørene dine vil takke deg.
En gave som faktisk blir brukt
Jazzvinyl er en fin gave til folk som allerede har alt, bortsett fra en grunn til å sette seg ned i 42 minutter. Velg gjerne en sikker klassiker til den ferske lytteren, eller noe mer særpreget til samleren som mener de har hørt alt. Et godt cover, en plate med personlighet og kanskje en liten beskjed inni gavepapiret slår nok en nøytral dings som havner i en skuff.
Start med én plate som passer humøret ditt akkurat nå. Om det blir den elegante roen i Chet, det blå drivet i Blue Train eller den store utsikten i Maiden Voyage, spiller mindre rolle. Det viktige er at du setter den på igjen før støvet får sjansen.
