En Ibanez med spiss headstock, tynn hals og skinnende Floyd Rose-bro er for mange selve lyden av 80-tallet: store forsterkere, raske soloer og hår som helst skulle vært større enn gitaren. Men historien om Ibanez-gitarer begynner langt unna både shredding og stadionrock. Den starter med et japansk handelshus, et spansk gitarbyggernavn og en god porsjon vilje til å utfordre de etablerte merkene.
Ibanez har vært kopimester, jazzfavoritt, prog-verktøy, metalmaskin og svært mye mer. Det er nettopp derfor merket fortsatt har en egen plass hos gitarister som vil ha noe med litt fart, litt historie og gjerne en hals som ikke føles som en vedkubbe.
Fra spansk navn til japansk gitarmerke
Historien starter med Hoshino Gakki, et japansk selskap grunnlagt i 1908. Selskapet drev først med salg av musikkprodukter, blant annet noter og instrumenter, før de begynte å importere gitarer fra Spania. En av produsentene de samarbeidet med, var Salvador Ibáñez e Hijos fra Valencia.
Da den spanske produsenten forsvant på slutten av 1920-tallet, sikret Hoshino seg retten til navnet. I Japan ble det etter hvert skrevet og uttalt som Ibanez. Det var et smart trekk: Navnet hadde europeisk klang i en tid da spanske klassiske gitarer hadde høy status, samtidig som Hoshino kunne bruke det på instrumenter produsert for et voksende japansk marked.
De første Ibanez-gitarene var i hovedsak akustiske modeller og archtops – altså store, hule gitarer med buet topp, slik mange forbinder med jazz. Etter andre verdenskrig vokste markedet for elektriske gitarer voldsomt. Amerikansk rock, jazz og etter hvert britisk pop gjorde gitaren til mer enn et instrument. Den ble et identitetsmerke. Akkurat den typen ting Pynt og Pryd-folk ofte har sansen for: noe som både skal brukes, vises fram og skape samtaler.
1960- og 70-tallet: Da Ibanez kopierte de store
På 1960-tallet ble Japan en stadig viktigere produsent av gitarer. Ibanez fikk gitarer bygget hos ulike fabrikker, og mange modeller var tydelig inspirert av amerikanske klassikere. Her snakker vi ikke om en forsiktig nikk i samme retning. Enkelte gitarer lignet svært mye på modeller fra Gibson, Fender og Rickenbacker, både i fasong, detaljer og navn.
For unge musikere var dette fristende. Originalene fra USA kunne være kostbare og vanskelige å få tak i, mens japanske alternativer ga mye gitar for pengene. Kvaliteten var også i rask utvikling. Tidlige kopier kunne variere en del, men mot midten av 1970-tallet leverte japanske produsenter instrumenter med solid håndverk, gode halser og imponerende finish.
Perioden omtales ofte som «lawsuit era». Det høres ut som en hel cowboyfilm med advokater i støvkåper, men virkeligheten er litt mer nyansert. Gibson reagerte på Ibanez-hodet, som lignet deres karakteristiske open-book-form, og det ble inngått et forlik i 1977. Det finnes ikke grunnlag for å si at alle kopigitarer ble stanset i én stor rettssak. Likevel ble dette et vendepunkt. Ibanez forsto at de ikke kunne bygge framtiden på å ligne for mye på andre.
Det viste seg å være et usedvanlig godt problem å få.
Egne modeller med egen personlighet
Allerede før forliket hadde Ibanez begynt å utvikle mer selvstendige gitarer. Artist-serien ble en viktig del av denne satsingen. Den kombinerte enkelheten fra en klassisk solidbody med Ibanez’ egne løsninger, og ble etter hvert kjent som en seriøs gitar for rock, blues og studiobruk.
Iceman var enda modigere. Den asymmetriske kroppen så ut som noe som kunne hengt på veggen i en retro stue eller blitt båret av en glamrock-gitarist med null interesse for å gå ubemerket hen. Modellen fikk ekstra oppmerksomhet da Paul Stanley fra Kiss tok den i bruk. Iceman beviste at Ibanez kunne lage gitarer som var umiskjennelig Ibanez.
Musician-serien og de avanserte Studio-modellene viste en annen side av merket. Her var det fokus på gjennomgående halser, påkostede tresorter, aktiv elektronikk og grundig konstruksjon. Dette var gitarer for musikere som brydde seg om presisjon, sustain og detaljer – ikke bare hvilken logo som sto på hodet.
Historien om Ibanez-gitarer og superstraten
Så kom 1980-tallet, og Ibanez traff tidsånden med imponerende presisjon. Gitarister ville ha raskere halser, 24 bånd, humbuckere med mye trøkk og tremolosystemer som kunne misbrukes uten at gitaren gikk fullstendig ut av stemning. Den tradisjonelle gitarverdenen hadde plutselig fått konkurranse fra noe mer ekstremt.
Ibanez samarbeidet tett med Steve Vai, som på den tiden spilte med Frank Zappa og raskt ble et navn alle gitarister merket seg. Resultatet var Ibanez JEM, lansert i 1987. Den hadde skarpere kropp, 24 bånd, låsbar tremolo, en iøynefallende «monkey grip» i kroppen og ofte farger som ikke akkurat ba om å bli gjemt i gitarstativet.
JEM var ikke bare en signaturgitar. Den ble oppskriften på en ny type instrument. Samme år kom RG-serien, en mer tilgjengelig og mindre prangende slektning. RG beholdt mye av det gitarister ønsket seg: tynn Wizard-hals, 24 bånd, kraftige pickuper og tremolo. Den ble raskt en arbeidshest for hardrock og metal, men fungerer også overraskende godt til fusion, prog og moderne pop der gitaren trenger å være presis.
Joe Satriani ble også en sentral Ibanez-artist, med JS-serien som kontrast til den kantete RG-familien. JS-gitarene har rundere kropp, mer klassisk følelse og en annen balanse mellom fart og bluesaktig uttrykk. To gitarister kan spille teknisk krevende musikk, men ville ha helt forskjellig verktøy. Ibanez var flinke til å forstå akkurat det.
Sju strenger før det ble vanlig
Ibanez bidro også til at sju-strengsgitaren fikk et moderne comeback. Steve Vai brukte Universe-modellen tidlig på 1990-tallet, og gitaren ga tilgang til et dypt, lavt register uten at man måtte ofre de lyse strengene. Senere tok metalband, prog-musikere og eksperimentelle gitarister ideen videre.
Det er lett å tenke at sju eller åtte strenger bare er for de som kan spille i 240 bpm mens de ser mistenkelig rolige ut. Men den ekstra strengen handler også om arrangement, tyngde og nye akkordmuligheter. For noen er den helt nødvendig. For andre blir den en ekstra streng å bomme på når man skal spille «Smoke on the Water». Begge deler er lov.
Hvorfor Ibanez fortsatt skiller seg ut
Ibanez lager i dag alt fra rimelige nybegynnergitarer til japanskbygde Prestige-modeller og svært påkostede signaturinstrumenter. Bredden er en styrke, men betyr også at man bør sammenligne modeller fremfor bare å kjøpe logoen. En AZ-modell med mer tradisjonell halsprofil og allsidige pickuper kan passe bedre til blues, indie og pop enn en RG med ultratynn hals og høy-output-humbuckere. Omvendt kan en RG være akkurat det rette hvis du vil ha lettspilt hals, presis intonasjon og nok kraft til tung vreng.
Serier som Artcore holder jazz- og hollowbody-arven levende, mens Talman har en mer retroinspirert form som passer fint for den som liker gammel garasjerock, surf eller gitarer med litt særpreg. Bassister har også funnet mye å like hos Ibanez, særlig gjennom SR-serien med slanke halser og moderne ergonomi.
Det finnes altså ikke én Ibanez-lyd. Det finnes en idé bak merket: Gitaren skal føles som et verktøy som får deg til å prøve litt mer. Litt raskere solo, litt større akkord, litt rarere riff. Noen ganger ender det med musikalsk magi. Andre ganger ender det med at naboen lærer seg navnet på øvingslokalet ditt.
Hva historien betyr når du velger gitar
Ibanez-historien er nyttig fordi den forklarer hvorfor modellene er så forskjellige. En archtop fra Artcore-familien har røtter i merkets tidlige jazzgitarer. En Iceman bærer med seg 70-tallets vilje til å se annerledes ut. En RG er arven etter 80-tallets tekniske våpenkappløp, mens en AZ viser at Ibanez også kan lage moderne gitarer med mer klassisk temperament.
Velg derfor etter hender, musikk og bruk – ikke bare etter hvilken gitarist du så på en konsertvideo fra 1989. Prøv om mulig hvordan halsen føles, tenk på om du faktisk trenger flytende tremolo, og vær ærlig om hvor ofte du kommer til å bruke 24 bånd. Den riktige Ibanez-gitaren er ikke nødvendigvis den mest ekstreme. Det er den som gjør at du plukker den opp igjen i morgen.
