Et gitarplekter er lite nok til å forsvinne ned mellom sofaputene, men kan forandre hele følelsen av å spille. Feil plekter kan få akustisk gitar til å låte tynn og klaprete, eller gjøre et ellers fint gitarriff til en kamp mot plastbiten mellom tommel og pekefinger. Lurer du på hvordan velge riktig gitarplekter, er det derfor lurt å se på mer enn bare farge, motiv og om det står et tøft bandnavn på det.
Det finnes ingen universell vinner. Det riktige plekteret avhenger av gitaren, spillestilen din, hvor hardt du slår an – og ikke minst hva hendene dine faktisk trives med. Heldigvis er det langt rimeligere å prøve seg fram her enn med gitarer og forsterkere.
Hvordan velge riktig gitarplekter etter tykkelse
Tykkelsen er det første du bør se på. Den oppgis som regel i millimeter, og forteller hvor mye plekteret bøyer seg når det treffer strengen. Her ligger mye av både tonen og spillefølelsen.
Et tynt plekter, ofte fra 0,38 til 0,60 mm, bøyer seg lett. Det passer godt til rolige akkorder, visespill og klimpring på akustisk gitar. Du får en mykere attack og mindre risiko for at anslaget blir brutalt. Baksiden er at presise enkeltnoter og raske riff kan føles litt som å prøve å skjære brød med en våt serviett. Det går, men det er ikke det mest effektive.
Medium tykkelse, omtrent 0,60 til 0,88 mm, er den klassiske allrounderen. Dette er et godt sted å starte dersom du spiller litt av alt: poplåter på stuegitaren, elektriske riff, enkle soloer og akkorder. Plekteret har nok fleks til rytmespill, men er stivt nok til at du kjenner hvor du er på strengene.
Tykkere plektere fra rundt 0,90 mm og oppover gir mer kontroll, mer tydelig anslag og ofte en fyldigere tone. De er populære hos rockegitarister, metallfolk, bluesgitarister og alle som liker riff som skal sitte som spikret. De passer også godt til soloer og presist spill på elgitar. Til gjengjeld kan et veldig tykt plekter låte hardt og kontant hvis du bare vil akkompagnere en rolig allsang rundt bålpanna.
Som tommelfingerregel: Start med medium hvis du er usikker. Har du mest lyst til å spille akkorder, prøv litt tynnere. Spiller du riff, lead eller tung rytmegitar, prøv tykkere.
Materialet avgjør mer enn mange tror
To plektere med samme tykkelse kan oppleves helt forskjellige. Materialet bestemmer hvor glatt, stivt, gripevennlig og skarpt plekteret føles mot strengene.
Celluloid er den gamle klassikeren – et materiale med varm, litt rund tone og en velkjent følelse i hånden. Det er et trygt valg for mange, særlig hvis du liker tradisjonelle plektere med litt fleks. Nylon er ofte mer bøyelig og kan ha en ru overflate som sitter godt mellom fingrene. Det er fint for rytmespillere som ikke vil at plekteret skal rømme midt i refrenget.
Delrin og tilsvarende harde plastmaterialer er gjerne slitesterke, stive og presise. De passer godt når du vil ha et tydelig anslag uten at tonen blir for skarp. Tortex-lignende plektere er populære av en grunn: De gir godt grep, tåler mye spilling og fungerer til det meste fra garasjerock til blues.
Det finnes også plektere i metall, tre, stein og andre materialer med mer personlighet enn sunn fornuft. De kan gi en spennende klang og være morsomme å eksperimentere med, men er sjelden førstevalget for nybegynneren. Metall kan gi mye attack og slite mer på strengene. Stein og tre kan være flotte til spesielle uttrykk, men vil ofte kjennes uvante og mindre tilgivende.
Vil du ha et sikkert utgangspunkt, velg nylon hvis grep og fleks er viktigst, eller et hardere plastplekter hvis du vil ha kontroll og tydelighet.
Form og spiss: Små detaljer med stor effekt
Den vanlige dråpeformen fungerer til nesten alt, og det er ingen skam å holde seg til den. Den brede delen gir et behagelig grep, mens den avrundede eller moderate spissen passer like fint til akkorder som enkeltnoter.
Mindre, spissere plektere gir ofte raskere og mer presis kontakt med strengen. De er populære blant gitarister som spiller raske soloer, tekniske riff eller detaljert alternativ plukking. Men de krever også litt mer kontroll. Har du nettopp begynt, kan et ekstra lite jazzplekter føles som om du prøver å holde en fiskepinne med votter på.
Større plektere kan være behagelige hvis du har store hender, spiller hardt eller stadig mister små plektere på gulvet. Mange modeller har struktur, hull, opphøyde logoer eller grepflate. Dette er ikke bare pynt. Hvis fingrene blir varme på øving, scene eller hytta i juli, kan et godt grep være forskjellen på en fin låt og et plekter som flyr ut i publikum.
Match plekteret med gitaren og musikken
Akustisk gitar trenger ikke automatisk et tynt plekter, men det er ofte et naturlig startpunkt. Tynne og medium plektere lar akkordene puste og kan gi en mykere klang. Spiller du bluegrass, country eller tydelig flatpicking, kan et tykkere plekter derimot gi den definisjonen du er ute etter.
På elektrisk gitar er valgfriheten stor. Medium til tykke plektere er vanlige til rock, punk, blues og metal fordi de gir mer kontroll over riff, palm muting og bendinger. Skal du spille funky rytmegitar med raske, lette slag, kan et tynnere eller mer fleksibelt plekter fungere overraskende bra.
Bassister bruker ofte tykkere plektere, gjerne 1 mm eller mer. Det gir kraft uten at plekteret bøyer seg for mye mot de tykke strengene. Samtidig er det ingen lov som sier at bassplektere må være enorme trekanter. Det viktigste er at du treffer strengene kontrollert og får tonen du vil ha.
Spiller du både akustisk og elektrisk, trenger du heller ikke tvinge ett plekter til å gjøre alt. Ha gjerne et par typer i gitarkassa: ett tynt til klimpring, ett medium til allroundspill og ett tykkere til riff og soloer. Det tar mindre plass enn en halv pakke halspastiller og sparer deg for mye irritasjon.
Slik tester du deg fram uten å kjøpe feil i ti år
Den enkleste metoden er å kjøpe flere tykkelser og teste dem på samme gitar, med de samme låtene. Spill først åpne akkorder, så noen enkeltnoter og til slutt et riff eller en rytme du kan godt. Legg merke til tre ting: Hvor lett plekteret sitter i hånden, hvor mye motstand du kjenner mot strengene, og om tonen passer musikken du spiller.
Ikke test bare i fem sekunder. Et plekter som virker imponerende første gang, kan bli slitsomt etter et kvarter. Og motsatt: Et litt stivere plekter kan føles rart de første minuttene, men bli en favoritt når du venner deg til responsen.
Et flerpakningssett er ofte smartere enn å kjøpe én enkelt variant og håpe på magi. Plektere er forbruksvare, samlerobjekt og små identitetsmarkører på én gang. Det er helt lov å ha en favoritt til øving, en annen til livebruk og et bandplekter du egentlig aldri bruker fordi det ser for kult ut til å få riper.
Vanlige feil når du velger gitarplekter
Den vanligste feilen er å tro at dyrere alltid betyr bedre. Et kostbart spesialplekter kan være helt riktig for en erfaren gitarist med en tydelig spillestil, men et enkelt standardplekter kan passe deg mye bedre. Pris sier lite om hva hånden din foretrekker.
En annen klassiker er å velge altfor tynt fordi man er nybegynner. Tynne plektere er lette å komme i gang med til akkorder, men kan gjøre det vanskelig å utvikle presisjon på enkeltnoter. Test gjerne medium tidlig, selv om du fortsatt øver på de tre første grepene.
Mange overser også grepet. Dersom plekteret roterer mellom fingrene, hjelper det lite at tykkelsen er perfekt. Se etter en matt eller strukturert overflate, eller prøv en annen form. Det er en liten detalj som kan gjøre spillingen langt mer avslappet.
Hos Pynt og Pryd er gitarplekter en av de små tingene som fort blir med i handlekurven når du først er i musikkavdelingen. Det er akkurat slik det skal være: praktisk tilbehør med rom for litt rockestjernefølelse.
Det beste plekteret er til syvende og sist det du slutter å tenke på mens du spiller. Når anslaget sitter, hånden slapper av og låta får den klangen du hadde i hodet, har du funnet en liten plastbit som faktisk fortjener fast plass i lomma.
