Steve Vai Ibanez JEM er ikke gitaren for den som helst vil gli anonymt inn på bakerste rad. Den har håndtak gjennom kroppen, skrikende farger, 24 bånd og en historie som er tett filtret sammen med en av rockens mest særegne gitarister. Dette er en gitar med selvtillit, også før du har truffet første tone.
For noen er JEM selve drømmegitaren fra plakater, musikkvideoer og lange kvelder med luftgitar foran stereoanlegget. For andre er den et svært praktisk arbeidsverktøy med rask hals, fleksible pickuper og tremolo som tåler langt mer enn en forsiktig vibrato. Begge leirene har rett. JEM er både et ikon og en gjennomtenkt superstrat, med noen ganske spesielle detaljer på kjøpet.
Hvorfor Steve Vai Ibanez JEM ble en klassiker
Da Steve Vai og Ibanez utviklet originalen på slutten av 1980-tallet, var målet ikke å lage en trygg kopi av noe som allerede fantes. Vai ville ha en gitar som kunne dekke de ekstreme teknikkene han brukte: raske løp, store bends, dype tremolo-stup, høye toner og lyder som både kunne synge og bite.
Resultatet ble JEM, en modell som tok utgangspunkt i den slanke, doble cutaway-formen mange forbinder med superstrat-gitarer, men som fikk sin egen personlighet. Det mest synlige kjennetegnet er Monkey Grip, håndtaket i kroppen. Praktisk når gitaren skal bæres, ja, men først og fremst umiskjennelig. Ser du det håndtaket på avstand, vet du stort sett hva som kommer.
Den karakteristiske Lion’s Claw-utskjæringen bak tremoloen er heller ikke bare pynt. Den gir litt ekstra plass når man drar i vibratoarmen og vil få tonen oppover i tonehøyde. Det er en liten detalj med stor betydning for spillere som faktisk bruker Floyd Rose-lignende tremolo aktivt, ikke bare som en dekorasjon med skruer.
JEM ble raskt noe mer enn Steve Vais signaturmodell. Den ga spillere en gitar som så ut som den kunne gjøre ville ting, og som faktisk hadde konstruksjonen til å følge opp. Det hjelper selvsagt at Vai er kjent for å få en gitar til å høres ut som et romskip, en stemme eller en skikkelig fornærmet katt. Men selve plattformen er solid nok for helt vanlig rock, metal, fusion og instrumental gitarspill også.
Hva skiller en Ibanez JEM fra vanlige gitarer?
Det er lett å fokusere på farger, blomsterinlegg og håndtak, men JEM handler i bunn og grunn om spillefølelse. De fleste variantene har en svært tynn og rask halsprofil, 24 bånd og en kropp som er laget for god tilgang helt opp til de høyeste tonene. For gitarister som liker å spille soloer, avanserte akkorder eller riff med stor rekkevidde, kan det føles befriende.
24 bånd betyr at du får to ekstra toner per streng sammenlignet med en tradisjonell 22-bånds gitar. Det er kanskje ikke avgjørende om du spiller fire grep og en god refrengmelodi, men det betyr mye for den som vil opp i det lyse registeret uten å måtte jukse med bends. Samtidig flytter 24-båndsløsningen hals-pickupen litt, noe som kan gi en annen klang enn på en 22-bånds Stratocaster eller Les Paul. Den er ofte klar, presis og litt mindre rund.
Pickup-oppsettet varierer mellom modellene, men mange JEM-gitarer bruker en HSH-konfigurasjon: humbucker ved stolen, singlecoil i midten og humbucker ved halsen. Det gir bredde. Bridge-humbuckeren tar seg av riff, høy gain og soloer med trøkk, mens hals-pickupen kan bli varm og vokal. Singlecoilen i midten og koblingsmulighetene åpner for lysere, mer sprø toner når låta trenger noe annet enn full gass.
Så kommer tremoloen. Mange JEM-varianter har en låsbar Edge-type tremolo, Ibanez sin familie av systemer inspirert av Floyd Rose-prinsippet. Med riktig oppsett kan den holde stemmingen imponerende godt gjennom kraftig bruk. Du kan dykke helt ned, dra tonen dramatisk opp og misbruke armen med dårlig dømmekraft uten at gitaren nødvendigvis gir opp.
Men her kommer den lille voksenadvarselen: En låsbar tremolo krever mer tålmodighet enn en fast bro. Bytte av strenger, justering av fjærer, endring av strengetykkelse og alternativ stemming tar mer tid. Spiller du ofte i standard, Drop D, D-standard og litt av hvert fra øvelse til øvelse, finnes det enklere gitarer å leve med. JEM er rå når den er satt opp for én jobb. Den er mindre glad i spontane identitetskriser.
Halsen: rask er ikke det samme som riktig
JEM-halsen er ofte tynn og bred nok til at mange lead-gitarister føler seg hjemme med en gang. Legato, tapping og raske skalaer kan kjennes lettere fordi hånden ikke må jobbe rundt en tykk hals. Det er ingen magisk snarvei til å spille som Steve Vai, dessverre. Den delen må fortsatt øves fram, helst uten å irritere naboene altfor mye.
Noen foretrekker likevel en fyldigere hals, særlig hvis de spiller mye blues, åpne akkorder eller har store hender og liker litt mer å holde i. Derfor bør en JEM aldri vurderes kun ut fra utseende. Halsprofil, balanse og hvordan gitaren sitter mot kroppen betyr mer etter tre timer med spilling enn den mest fantastiske neonfinishen.
Steve Vai Ibanez JEM-modeller: hva bør du se etter?
JEM-navnet finnes på flere nivåer, fra mer tilgjengelige modeller til kostbare instrumenter med avanserte komponenter og detaljert finish. Spesifikasjonene kan også variere mellom produksjonsår, fabrikk og utgave. Det er derfor lurt å lese detaljene for akkurat den modellen du vurderer, ikke bare stole på hva en gammel forumtråd sier om en annen årgang.
Rimeligere JEM-modeller kan være et godt inngangspunkt for den som vil ha formen, halsfølelsen og uttrykket uten å gå helt bananas med budsjettet. Her kan du ofte møte enklere tremolovarianter, andre pickupsett og litt mindre påkostet finish. Det betyr ikke nødvendigvis dårlig gitar, men det kan bety at den trenger et godt oppsett før den virkelig våkner.
Premium- og high-end-modeller har gjerne mer forseggjort båndarbeid, bedre maskinvare, mer nøye utvalgte materialer og pickupkonfigurasjoner som ligger nærmere det Vai selv forbindes med. Forskjellen merkes ofte mest i detaljer: hvor presist vibratoen returnerer til nullpunktet, hvor jevne båndene er, hvor godt tonene synger, og hvor ferdig gitaren føles rett ut av kassen.
Det finnes også Ibanez PIA, Steve Vais nyere signaturmodell. Den er beslektet med JEM, men ikke identisk. PIA har sin egen kroppsdettaljering, pickupfilosofi og et litt annet visuelt uttrykk. Er du ute etter den klassiske JEM-arven med Monkey Grip og den ikoniske formen, er JEM et naturlig valg. Er du mer opptatt av den moderne Vai-tolkningen, kan PIA være verdt å sammenligne med.
Hvem passer JEM for?
JEM passer særlig godt for gitarister som spiller hardrock, metal, prog, fusion, shred eller instrumental rock. Den fungerer også fint til pop og studioarbeid, men det er litt som å bruke lærjakke til søndagsmiddag: fullt mulig, og ofte ganske stilig, men den har tydelig personlighet.
Den er et godt valg hvis du vil ha en gitar som oppmuntrer til utforsking. Den raske halsen og tremoloen inviterer til teknikker du kanskje ikke bruker fra før. Samtidig er det verdt å være ærlig: Hvis du hovedsakelig spiller rytmegitar med faste stemminger, vil ha raske strengeskift og foretrekker vintagepreg, kan en gitar med fast bro eller enklere tremolo være mer praktisk.
For samlere og rockefans er JEM også noe mer enn et instrument. Den er et stykke gitarhistorie, på samme måte som en god vinylplate eller et metallskilt med akkurat passe mye attitude. Den skaper samtaler på veggen og får folk til å spørre om de kan prøve den. Det siste bør vurderes med sunn skepsis.
Før du velger din JEM
Start med det praktiske. Vil du bruke tremoloen aktivt? Da er en modell med god låsbar tremolo vel verdt oppmerksomheten, men sett av tid til å lære grunnleggende oppsett. Har du allerede en gitartekniker du stoler på, er det en bonus. En godt justert JEM føles helt annerledes enn en som har stått med feil fjærspenning og gamle strenger siden forrige istid.
Tenk også på pickupene og forsterkeren du bruker. JEM kan låte skarpt, stort og detaljert, men høy gain avslører også unøyaktig spilling. En god forsterker, passe med gain og litt kontroll på støyen kommer lenger enn å skru alt til ti og håpe på magi.
Velg til slutt den gitaren som gjør at du får lyst til å spille mer. Steve Vai Ibanez JEM handler ikke om å kopiere Steve Vai tone for tone. Den handler om å få et verktøy med nok fart, særpreg og fantasi til at du kan lage litt lyd som faktisk høres ut som deg.
